Jasså – avholdt 6. november 2014 i Drammen
Dagen i dag er ennu ung. Det er tid for å se fremover, og legge alle vontene bak våre rygger. Vi får og har tid til å mimre i dag. Tid til å føle oss fortsatt unge. Selv om vi allerede har oppdaget at det ikke er helt rett. Nu er det vi som har fremtiden i våre hender.
Årene har gitt oss mange valg. Og mange muligheter. Ikke alt ble kanskje slik vi drømte og tenkte. I russeboken vår den gang da uttrykte jeg det slik:
Livet leves men man lever, siden lever man ikke.
Jeg har en mistanke om at dette var stjålet fra Piet Hein eller Pascal, men uansett så ble det slik som kunstneren Ferdinand Finne kalte en av sine kunstbøker: Veien blir til mens du går.
I dag er vårt privilegium at vi har fått gjennomlevet en forrykende velstandsutvikling, og hatt glede av dette. Enorme endringer i samfunnet har det vært. Vi så folketrygden bli skapt, og er nå så heldige å oppleve den månedlige tilbakebetalingen.
Verden har «krympet» i vår tid. Det er ikke lenger langt og vanskelig å ringe rikstelefon. Vi har hele verden i nærheten, og med oss døgnet rundt.
De nye helsetrekk for dagens ungdommer er å bli slept efter kaffekruset på vei til noe, og den duknakket stilen hvor de følger mobiltelefonen med stive øyne og fingertupper, så mennesker, lyktestolper og rennestener gjør deres gange til et formidabelt hinderløp.
Skolefrokosten er borte, melken i store fri er kun et minne for oss nu. Dagens tema om lunsj (ikke formiddagsmat nei) til de yngste, matpakke eller boks, gjenspeiler velferden. Alt i spesialdesignet boks. Brødskiver i matpapir er ikke bra nok lenger.
Vel, ikke brødskiven alene da. Den er ok, og ingen har vel tatt skade av den. Nu skal den imidlertid løftes inn i og opp på gourmethøyden. Det skal være godt, være kos, og se nydelig ut. – Gjerne som et bilde.
For oss er det enklere nu. Det eneste som er i boks er pillene. Og så disse nymotens dagsrasjonene i plastesker da.
Befriende var det å se og lese at mat-Ingrid Espelid Hovig efterlyser matlære og matpakke.
Gode solide brødskiver pakket inn i matpapir fra Union var en høydare i sin tid.
For ikke å si den lette fotballtreningen i store fri med sammenkrøllede matpapir til små fotballer som skulle sparkes eller heades rett i søppelkassene på Marienlyst.
Stylet skolelunsj for de små og de unge. Joda, dette lover godt for den kommende standarden på omsorgsboligene og seniorsentrene.
Skal vi synes synd på de som må leve opp til denne serveringen, eller skal vi fryde oss over innovasjonene, og glede oss over at som gammel så smaker jeg kanskje ikke maten så godt lenger?
Da er det bedre at den synes og serveres med stil.
Av alle de valg vi har gjort i de femti årene som er gått, er kanskje dette å tenke på å slutte å jobbe som er det merkeligste, og for mange mest vriene valg.
Vi har stemt på politikere. Vi har valgt partner og ektefelle, sagt ja og nei, skiftet jobb og skjorter, og padlet oss frem med NAV i ryggen. Men så plutselig så er det en kombinasjon av klarsyn, elde, møte med en reparasjonsalder og reklamen om de lange og gode feriereiser for oss over seksti som lyser opp der foran oss.
Det er nok den ensomme gamle vi frykter å bli. Nå er det oss selv det gjelder. De andre er gamle. De blir bare eldre. De havner et sted. På en oppbevaringsanstalt. Kanskje. Jeg føler meg like ung, men noe går definitivt langsommere.
Det er slutt på kårstuen. Blir jeg sittende å deppe. Vente på å bli stuet bort – et sted. At jeg skal bli en liten og perifer del av familien. Vil noen en gang komme og besøke meg? Vil de huske hvilken dag det er?
Eller må jeg spille sangen selv med Vimp eller Spotify? Så tiden er for å sitte der bak gardinet eller ligge rett ut og tenke på andre, på barn og barnebarn. Hva mon tro gjør de?
Dog, jeg tror at kanskje kommer de til å savne «en bestefar i live» eller «mormors fang». Det er nok en grunn til at slike titler dukker opp på sanger og bøker nu.
Om jeg ikke har vært alene før, så blir jeg det nok på aldershjemmet, gamlehjemmet, omsorgshjemmet, pleiehjemmet eller hva nu den rette betegnelsen egentlig skal være.
Det spiller ingen rolle, for gardinet blir vel trukket opp og ned, til og fra – av et menneske i hvitt.
Den tekniske utviklingen gjør det mer vrient å følge med. Det er utfordringer med å oppdatere seg selv og maskinen hver gang det kommer en melding.
Det er ikke bare bare å bruke alle de nye knappene, tastene, kodene og formene for kommunikasjon. Ikke er det noen unge i nærheten heller. Og alt skal leveres og mottas på data.
Overalt er det knapper, taster og koder. Pling og signaler. Huske koder. Hjernetrim for eldre? Det er lett å bli sittende bak nedtrukne gardiner. Later som vi passer hund eller andre, men egentlig bruker vi fjernkontrollen bare litt mer enn før.
Tiden kommer og går. Vi kan ikke tilbringe all tid i godstolen med tanker om at alt var så meget bedre før, og – jo det var den gang da.
Men det er dog et tankekors at vi eldre kan bli satt til side på grunn endringene i de moderne familiemønstrene og det sosiale liv. Derfor må det noe nytt til for å endre dette. De unge kan nok leve – i dag – med denne nye type bosetting, den sofistikerte teknifiseringen.
Det er versert fraser som «avskiltet, men oppegående», «parkert» etc. Aldersgrensen, det å bli pensjonist – det var noe stort en gang.
I 1917 ble den satt til 70 år. Da var gjennomsnitts levealder 52 år! Så den gang forventet våre forfedre at det skulle arbeides! 18 år utover dette før de gode dager og rettigheter kunne nydes.
Matematikere vil sikkert velge en annen metode, men ta dagens gjennomsnittsalder som er vel 82 år, og legg til 18 år.
En aldersgrense på 100 år vil neppe få noen politikeres tilslutning i dag. Så når vi skal nyde at samfunnet ikke har bruk for oss, og det indirekte sier at vi skal få gjøre hva vi vil; så la oss gjøre det – og la oss få lov til å arbeide.
Nu som vi har en tyve-tredve aktive år foran oss må vi sette nye mål, og ikke se oss for mye og for langt tilbake.
Et unntak må gjøres for de gamle fotografiene og den forferdelige frimerkesamlingen vi ikke fikk gjort noe med i tidligere år.
Å røre seg og være i fysisk aktivitet er ikke bare bra for helsen, men også morsomt. Husk at vi godt voksne er en resurs, og ikke en belastning – for samfunnet.
Ja det er fint å være godt voksen og fin senior. Fint å få spre glede og selge godt humør. Vi skal ikke isolere oss.
Vi skal se lyst på fremtiden.
Med optimisme skal vi bruke ny teknologi – uansett hvor skrøpelige hofter og knær er i dag, og synet som svikter.
Sykdom har vi gode fagfolk til å hjelpe oss med. Sårbarheten kan vi gjøre noe med selv.
Fra arbeidslivet så skrur de fleste av oss bryteren av. Vi gjør og skal gjøre noe helt annet. —- Forberede oss mentalt på alderdommen?
Som pensjonist har jeg møtt mange hårde utfordringer:
Ja, for kostøret har økt.
Fri kaffe på jobben, en halv liter eller så pr dag – den er borte
Telefonen, innkjøpt av arbeidsgiver – nu må jeg ordne meg selv
PC – arbeid så mye du vil, men – fri fra jobben – borte borte
Jeg savner IT-støtten – det skjer alltid noe med en skriver eller det trådløse
Fri frukt var det mange som hadde på jobb.
Lunsj og middagsservering også til en rimelig penge. Fri trening – betalt og også for noen i arbeidstiden
Fri avis på døren hjemme, og så – hvor ble det av det? Det er jo vi som egentlig trenger dette. De på jobben burde jo arbeide og ikke granske tegneserier og skravle ved kaffemaskinen
Og så alle tidsskriftene da.
Men det var så mye annet interessant også –
Alt fra quiz til nye reisemål som jobben ga – og nu må jeg tenke og finne på dette helt alene selv
Tid til snikkopiering og Private telefonsamtaler
Skrive julebrev – Gå på butikken og handle,
Møtte en venn på gaten og talte om dagens saker – heisan der gikk viss et kvarter, og det plinget i telefonen organiseringen av barnas fritid, skolemusikk og fotball
Gikk ut og tok en kaffe
Gikk på kino og returnerte for å hente varene på jobben før vi stemplet ut
Fleksitiden er borte, dessverre Ingen tid å avspasere lenger:– Nu er alt faretruende fleksiblelt og travelt. Feriene er borte også. Har fri hele tiden nu.
Lønningspilsen er borte, fredagspilsen er borte
Julebord og julelunsjer er borte. Nu må jeg ordne alt selv.
Alle de andre på jobben er plutselig borte, så nu må vi forholde oss til venner!
(Georg Brandes):
Dagen i dag er en merkelig dag
Den er din!
Dagen i går slapp deg ut av hendene
Den kan ikke få annet innhold enn du alt har gitt den
Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.
Du vet ikke om du kan regne med å råde over den.
Men dagen i dag er det eneste du kan være sikker på.
Den kan du fylle med hva du vil.
Benytt deg av det.
I dag skal du glede et menneske.
I dag kan du hjelpe en annen.
I dag kan du leve slik at noen i kveld er glad for at du er til.
Dagen i dag er en betydningsfull dag.
Den er din.